Det fossile eksperimentet har feilet

På Mauno Loa, Hawaii står det en måler som analyserer karboninnholdet i  atmosfæren. Før industrialiseringen på 1880-tallet var nivået på rundt 280 parts per million (ppm). Da måleren ble satt opp i 1958 målte den under 320 ppm. I mai 2013 passerte tallet for første gang 400 ppm.

Et rundt tall. Gratulerer, dere.

I løpet av en generasjon har atmosfæren, skjoldet av gass som ligger som et vern over planeten jorden, endret sammensetning så raskt at vi ikke har sett noe liknende på millioner av år. På toppen av Mauno Loa måler vi naturens evne til absorbere menneskeheten. Vi måler sivilisasjonens forvaltning av egne livsbetingelser. Abstrakt, sier du?

Nei.

Dette er veldig, veldig konkret. Så konkret som dette:

Skjermbilde 2013-05-12 kl. 00.31.27

De daglige målingene plottes inn i en graf, keelingkurven. Grafen stiger, jevnt og trutt. I en superkomplisert verden, gir den forutsigbare linjen oss alle en enkel innsikt: Det som virker smart innenfor rammene av en valgtermin eller et menneskeliv, kan være fullstendig idioti innenfor rammene av klodens tusenårige klimaprosesser.

Den historisk sett unike veksten i energitilgang og materiell velstand i verden, har vært mulig fordi vi har blitt så flinke til å nyttiggjøre oss energien i olje-, gass- og kullreserver. Her i Norge er vi ekstremt dyktige. Så dyktige er vi, at vårt statskontrollerte oljeselskap velger å bruke hjernekraft og finansielle muskler sin på utvinning av utslippsverstingen oljesand. Imponerende. Vår geologiske lottogevinst – petroleumsreservene – og kunnskapen om hvordan vi utvinner dem, utgjør stadig viktigere del av det bjelkelaget som støtter opp om vår unike velstand.

Klimaforskerne er noen kjipinger.  De kommer brasende inn i festlokalet og forteller at fundamentet under dansegulvet ikke bærer lengre.

Klimakunnskapen utfordrer oss fordi den tvinger oss til å zoome ut, i dimensjonen tid:

De høypotente energiressursene vi henter opp fra berggrunnen, inngikk i utvekslingen av karbon mellom landjord, atmosfære og hav for millioner av år siden. Deretter ble den i en møysommelig prosess avsatt som sedimentære lag og tatt ut av sirkulasjon, dyttet nedover mot jordens indre –  i en prosess som tar millioner på millioner av år – så seint at mange av oss sliter med å forestille oss det.

Fossilsamfunnet er en snarvei, en bakdør som gir tilgang til karbonråstoffer som ikke hører hjemme i vår geologiske periode.

Uten at vi har vært klar over det har vi satt i gang et globalt, kjempestort kjemieksperiment.

Det å hente ut råstoffer fra saktmodige prosesser nede i berggrunnen virket helt genialt, så lenge vi var velsignet med ignoranse. I dag vet langt mer om hvordan prosesser i biosfæren – sonen av levende liv, jordsmonn, vann og gass ytterst på kloden – påvirkes av den massive forbrenningen. Vi kjenner til endringene. 400 ppm CO2 er ingen nyhet. Vi har lenge ventet på at denne dagen ville komme. Med et hederlig unntak for de som er aller hardest rammet av det psykologiske fenomenet kognitiv dissonans, har vi en gnagende visshet, alle sammen:

Det fossile eksperimentet har feilet.  Et takras av studier av fortidens klima viser oss at plutselig Co2-vekst av dette kaliberet definitivt ikke er sunt. Usikkerheten er stor. Begge sider i klimadebatten har en tendens til å overtolke naturlig værvariasjon til sin fordel. Samtidig begynner et bilde å avtegne seg: Endringer i havstigning, havforsuring, bresmelting, havtemperatur, overflatetemperatur og nedbørsintensitet indikerer at noe brutalt allerede er på gang. Klimamodellenes simuleringer av hvordan fremtiden kan bli hvis vi ikke endrer kurs, påpeker svært alvorlige konsekvenser. Det er mindre interessant om endringene slår inn i vår levetid, eller rammer generasjonene som kommer etter oss. Poenget er hvilke krefter som er i spill.

Vi vet at vi gjør for lite, for sent. Vi vet at vi at seismikk i økende grad er på kollisjonskurs med både etikk og logikk. Vi vet at to tredjedeler av de oljen, kullet og gassen vi allerede har funnet kan ikke brennes om vi vil unngå katastrofe. Vi vet, vi vet, vi vet.

Likevel leter vi etter mer. Likevel investerer vi mer.

Vi vil ikke vite.

Fossilalderen er på vei inn i sin sluttfase. Det er kun et spørsmål om tid før visjonære næringslivsledere og politikere på tvers av politiske skillelinjer vil enes om at den forhistoriske energien bør forbli forhistorisk, og at vår kunnskap og kompetanse på energifeltet heretter – med all kraft – bør brukes til å høste mer intensivt av de energiformene som ikke bidrar til nye rekorder på Mauno Loa.

Et spørsmål om tid, og spørsmålet er: Når?

Må vi se de verste klimascenarioene i aksjon, eller skal vi demonstrere at kunnskapssamfunnet ikke bare er en floskel, men en realitet med politiske konsekvenser? Keelingkurven spiller opp til en veldig enkel faktabaserte konklusjon: Det er på tide å legge en plan for at oljenasjonen går inn for landing, og girer opp fornybarsatsningen. Jo lengre tid det tar før vi tar et oppgjør med det fossile grunnpremisset dagens energipolitikk bygger på, jo mer brutal vil overgangen bli i fremtiden.

Det globale fornybarmarkedet blomstrer, men ikke fort nok.  Vind, vann, biomasse, sol og geotermisk energi er ressurser  som gir oss energi uten å bruke atmosfæren som deponi for avfallsstoffer. Energieffektivisering og investeringer i smarte nett kan gi enorme energigevinster.

Investeringer som vil koste, men lønne seg.

Det internasjonale energibyrået (IEA) har beregnet at verdenssamfunnet vil spare tre dollar i drivstoff for hver dollar vi investerer i fornybar kapasitet. Da har de ikke engang kalkulert inn kostnaden ved tilpasning til et klima i endring. Vi kan skjønne det nå, eller vente til det er for sent:

Fossil energi er bare konkurransedyktig fordi vi fortsatt venter på regningen.

 

VIL DU ENGASJERE DEG I KLIMASPØRSMÅLET?
Lær mer om klima på tograder.no
Sett deg inn i klimapolitikk på energiogklima.no

 

Skriv et svar