Generasjon Flux

«Alt flyter», sa den greske filosofen Heraklit. Han løftet frem et perspektiv vi mennesker har lett for å glemme: At stabilitet er et flyktig fenomen. Det som definerer verden er endring, og den evige kampen mellom motsetninger. En brytning som skjer på alle nivåer, i dimensjonen tid.

Heraklit hadde trolig digget 2013.

Vi lever i en periode preget av dype og hurtige transformasjoner. Endringer skapt av befolkningsutvikling, geopolitikk, teknologi, forskning og entreprenørskap driver utviklingen langs en eksponensiell kurve. Jeg er fortsatt i tredvårene, men har likevel vært vitne til at det meste jeg tok for gitt som ungdom har endret seg grunnleggende: Det menneskelige genomet er kartlagt. En over 100 år øknomisk vekstkurve – i stor grad drevet frem av fossil energi – er i ferd med å møte veggen. U-landet Kina er blitt en stormakt. De globale trusselvurderingene og fiendebildene er radikalt nye. Internett har erstattet hundrevis av år med papir-infrastruktur. Jeg kan kjøpe bussbilletter med telefonen. Nokia har vokst og falt. Apple har sluttet å produsere datamaskiner i garasjen til foreldrene til Steve Jobs. Folk har kastet vinylplatene sine, kjøpt cd-er, lastet ned ulovlig, begynt å strømme musikk, og begynte å kjøpe vinyl igjen. Hvem hadde trodd det, liksom?

I dette myldrende klimaet tvinges vi hele tiden til å ta beslutninger eller ikke-beslutninger med uforutsigbare konsekvenser. De sprer seg som ringer i vannet, møter en million andre ringer i vannet, får ting til å flyte annerledes enn vi hadde tenkt og tvinger oss på nytt inn i nye veivalg. Kontinuerlig. Slik er det i vårt private liv. Slik er det i næringslivet (i stadig flere bransjer). Slik er det i politikken. Et forbannet kaos. Eller velsignet. Avhengig av hvordan du ser det. Eller om du ser det.

Noen mennesker (eller bedrifter) er flinkere enn andre å utnytte endringskreftene, skape nye løsninger, og dermed sette sitt merke på utviklingen. De kjennetegnes ved forestillingsevne (de visualiserer fremtiden), ydmykhet (de tester sine hypoteser) og vilje til å tenke utenfor siloen (som vi har skrevet mer om her). Skribenten Robert Safian kaller dem for “generasjon flux”. Egentlig ikke en generasjon, men mennesker i ulike aldre som deler en grunninnstilling: De er usentimentale, fleksible og trives med en verden preget av forstyrrende (eller «disruptive» – som amerikanerne sier) forandringer. I motsetning til de fleste av oss er de ikke opptatt av å bevege seg ut i verden med et veikart i hånden. For det finnes ikke lenger noe veikart. Det eneste vi vet om fremtiden er at det ikke finnes et forhåndsdefinert mønster, bare en lang, lang rekke av paradigmeskifter som vil utfordre måten vi forstår oss selv og omgivelsene våre på.

De fleste av oss er skrudd sammen for – og ofte utdannet til – å optimalisere, helst innenfor forutsigbare rammer. Endringer aktiverer ofte frykt – eller fortrengning. Da er det lett å vende blikket bakover, til kjente tankebaner og velprøvde løsninger. Det er lett å bli nostalgisk – å retusjere bilder av gårsdagen til det bedre, eller å kjempe i mot endringene, og rigge et forsvarsverk for det bestående. Slik musikkindustrien gjorde det. Slik mediebransjen gjorde det. Slik deler av energisektoren er i ferd med å gjøre det. Slik altfor mange bygdesamfunn har gjort det.

En annen strategi er å satse alt på spesifikke utviklingstrekk: Den snedige kombinasjonen av skylapper og fremtidsoptimisme. Den norske oljepolitikken er et godt eksempel: Å satse på at teknologi-gjennombrudd (som fangst og lagring av karbon) og milde tilpasningstiltak (kvotehandel) kommer til å løse problemet. Simsalabim. Slik kan vi få sinnsro til å fortsette å dyrke en industrielle monokultur rigget rundt å pumpe opp og forbrenne petroleumsforekomster som ingen fremtidig generasjon vil kunne få glede av (i samme slengen tapper vi også andre sektorers potensiale for å blomstre, men det er en annen historie). Ved å velge våre fremtidsutsikter selektivt, og avgrense konsekvenshorisonten for våre strategier, slipper å forholde oss til noe annet enn business-as-usual og velprøvde oppskrifter. Forståelig, men før eller siden blir vi innhentet: Nylig utførte Standard & Poors konsekvensanalyser av ulike fremtider. Resultatet var følgende:  Oljeindustrien vil få nedgradert sin kredittverdighet om verdenssamfunnet lykkes med å unngå klimakatastrofe.

Ubehagelig å tenke på? Gode nyheter: Du trenger ikke å forholde deg til denne informasjonen. Å anta det beste for fremtiden, framfor å aktivt bidra til å skape den, er mer bekvemt. Bekvemt, fordi man står fritt til å velge et scenario  som passer med forhåndsinntatte konklusjoner. At noen andre kommer til å løse problemet, er en vanlig antagelse. Men denne Noen Andre stod ikke i telefonkatalogen sist jeg sjekket (trykker de fortsatt telefonkataloger, forresten?).

En annen antagelse er denne: Fremtiden vil ligne på nåtiden. Hvis den forandrer seg vil endringen skje lineært og gradvis. Vi vil få tid til å tilpasse oss. Den har vist seg korrekt for enkelte generasjoner. Men ikke for vår. Vi lever i et ytterst dynamisk samfunn, preget av eksponensialkurver og grunntilstander i full forvitring. Spør Nokia og Kodak. Spør kystfiskeren i Nord-Troms. Eller aller enklest: Spør arbeidsløs ungdom i Spania. Du finner dem på hvert gatehjørne.

Smarthet i uforutsigbarhetens tid handler om å forlate komfortable posisjoner. Den krever at vi åpner for flere mulige fremtider, for mange ulike svar, også de ubehagelige. Det krever våkenhet: At vi er her og nå på tidsaksen, med erfaring i bagasjen og blikket vendt mot den utviklingen vi ønsker oss. Denne typen navigasjon, i farvann utenfor det kjente kartutsnittet, krever andre ferdigheter enn å justere autopiloten. Engasjert, varmblodig utforskning av tegn i tiden må kombineres med kjølig, logisk krysspeiling. Fornuften må balanseres mot intuisjonen. Mange spørsmål må sjongleres, sammen med en god del fakta av den ubekvemme sorten. Men aller viktigst er en stjerne å sikte mot.

Noe av det unike med den tiden akkurat vår generasjon er utpekt til å leve i, er at vi på vitenskapelig grunnlag vet at en kursendring er tvingende nødvendig, og det uten at vi har en konkurrerende modell for samfunnsorganisering for hånden. Byggetegningene mangler. Vi er ikke bare drevet av et omstillingsmulighet, men en omstillingsplikt. Atmosfæren er overbelastet som deponi for drivhusgasser. Geologiske lagre av en lang rekke ikke-fornybare råstoffer tømmes. Artsmangfoldet stuper. Dette er enkle, overtydelige indikatorer på en systemfeil som krever systemreparasjoner. Som vi har skrevet før: Det eneste vi vet er at vi må skape mer av mindre.

Tiden er knapp. Rundt oss er det bevegelser, vage konturer, påbegynte grunnmurer og masse uforløst energi: Råstoffet Flux. Om du lar deg skremme eller ikke bryr deg, er det livsfarlig. Om du lar deg utfordre til å se muligheter kan det produsere kraft.

Skaperkraft.

 

Skriv et svar