Indre driv

I sommerferien leste jeg boka Drive: The Surprising Truth About What Motivates Us, av Daniel H. Pink. Det var opplysende. Her er noe av det jeg lærte.  

Drive, av Daniel H. Pink La oss starte med selvfølgelighetene: Det finnes mange måter å motivere på. Motivasjon kan være drevet av frykt, engasjement, penger eller status, for å nevne noe. Videre kan vi dele motivasjon inn i to kategorier: Den som kommer fra dypet av deg selv (indre), og den som blir diktert av noen andre (ytre). Og på tross av at førstnevnte er den som bør vies oppmerksomhet, velger mange ledere den andre metoden. Bedrifter kunne sikkert greid seg med færre ansatte om de ansattes motivasjon hadde kommet innenfra, istedet for med bruk av belønninger og straff.

Jeg har jobbet i noen IT-bedrifter etter hvert, og metodene som brukes ser ut til å være de samme overalt. I et forsøk på å fremme vekst og oppnå sine mål spekulerer ledergrupper ut forskjellige måter å motivere sine ansatte på. “Oppnå ditt så får du datt”, “Du må gjøre X ellers så Y” osv. Dette kan kanskje fungere på kort sikt, men på lang sikt er det dømt til å feile. Penger er en fattig handlingsdriver. Om bonus er den eneste endestasjonen som gjelder på motivasjonstoget vil en ansatt sannsynligvis velge den letteste, raskeste veien dit. Hva om noe går tapt på veien? Sannsynligheten for det er stor.

Heuristisk eller algoritmisk?

En arbeidsoppgave har som oftest to tilnærminger: «algoritmisk» eller «heuristisk». En algoritmisk oppgave er å følge et sett etablerte instruksjoner ned til en bestemt konklusjon. Altså at det finnes en algoritme for å løse den. En heuristisk oppgave er det motsatte. Fordi det ikke finnes en algoritme for å løse den må man eksperimentere med muligheter for å oppnå ønsket resultat. Med andre ord det vi mennesker gjør hele livet.

Jeg har jobbet mye med IT-support, fordi jeg synes mennesker i interaksjon med teknologi er interessant. Innenfor dette fagfeltet, og mange andre, lurer vi oss selv med å ta i bruk algoritmer for å oppnå resultater. I et forsøk på å rasjonalisere den enorme kompleksiteten i menneskers teknologiadferd utarbeides det derfor stillingsinstrukser og oppgaver med et algoritmisk utgangspunkt. Det kan være grunnen til at du noen ganger blir frustrert når du snakker med en supportmedarbeider som snakker til deg som om du er et punkt i en instruks. Om målet, fremfor å legge på røret raskest mulig, hadde vært å forstå hva som er problemet (eller enda bedre: roten til problemet), hadde nok kunden fått en bedre opplevelse. Folk må få tenke selv, handle utifra situasjoner som oppstår, og møte brukerne som mennesker – ikke celler i et excel-ark.

Et musikalsk eksempel

La oss skjele til musikken som et eksempel. Når jeg står på en scene og spiller er det ikke gitt at det jeg spilte én kveld fungerer en annen kveld. Det kan være sammen med det samme bandet, det kan være den samme tonen, spilt med det samme instrumentet, med det samme plekteret, med den samme ledningen inn i den samme forsterkeren, ut av det samme PA-anlegget ut i det samme lokalet. Likevel svinger det ikke. Hvorfor ikke? Fordi publikummet denne kvelden har et annet liv enn de som var der kvelden før. De kommer med en annen bagasje. Derfor responderer de annerledes på det jeg spiller.

I en supportmedarbeiders stillingsinstruks bør derfor medarbeiderens utgangspunkt være mennesket i andre enden. Ikke belønningen eller straffen fra sjefen, ei heller den dumme datamaskinen som gjør akkurat det den får beskjed om. En leder som behandler denne typen arbeidsoppgaver som det de er, nemlig heuristiske, leder den ansatte og bedriften til et større mål enn målet i seg selv: veien.

Tilbake til musikken. Når jeg spiller foran tusenvis av mennesker er det ikke applausen etterpå eller pengene jeg får for det som er motivasjonen. Det er å være i musikken, ta viktige og kritiske valg, kjenne at det svinger, føle at jeg er med på noe som er større enn meg selv. Fjern publikum og plassér meg i et studio: motivasjonen vil være den samme.

Menneskets indre driv

Paradokset med et ensporet fokus på mål, budsjetter og bonuser er dette: En leder som forstår at alle mennesker har en drivkraft som kan dyrkes frem uten bruk av belønninger og straff vil med stor sannsynlighet tjene mer penger til bedriften. Mennesker er i utgangspunktet selvdrevne, kreative og fulle av engasjement. Tenk bare på små barn, som alltid har en heuristisk tilnærming. Om man frigir seg fra normer, algoritmer og konvensjoner og lar denne kraften få råde blir det fint å være menneske, og gøy å jobbe.

I løpet av tiden jeg har jobbet i Dreis har jeg utviklet meg mer enn på de siste fem årene tilsammen. Hver gang jeg støter på en oppgave jeg ikke tror jeg er kapabel til sier sjefen min, som er flink til å tenke heuristisk, følgende: “Hvorfor ikke? Det tror jeg du klarer du å lære deg.” Med ståltro på egne evner gyver jeg løs, hever kompetansen min, og blomstrer som menneske på veien. Mestringsfølelsen gir meg et indre driv som ingen bonus kan matche.

Skriv et svar