Mer kaos

The Chaos Imperative: How Chance and Disruption Increase Innovation, Effectiveness, and Success’ er en bok som med vitenskapen i ryggen fremmer teorier om hvorfor kaos kan være bra, og nytten av å ikke gjøre noe som helst.

The Chaos Imperative, av Ori BrafmanDet amerikanske militæret er trolig en av verdens mest effektive og strukturerte institusjoner. Vel og bra, men måten de er organisert på skaper noen utfordringer når informasjon skal distribueres. I boka får vi blant annet bli med Ori Brafman på møte med en av sjefene i militæret, som lurer på hva de kan gjøre for å bli mer adaptive. Brafmans svar: “Dere må skape mer kaos.”

Kaos får oss ofte til å tenke på svak organisering, mangel på struktur, handlinger uten en plan, mål eller mening. Effekten av dette er utelukkende negativ – tror vi. Men hva om kaos har en annen side? At kaos, fravær av rigide strukturer og mangel på hensikt, kan løse utfordringer?

Hva er en naturlig konsekvens av et ensidig fokus på plassering av ansvar, og tid som ikke strekker til? Da strukturerer man. Organiserer, planlegger, rapporterer og lager lister. Det norske NAV-systemet – med sitt New Public Management – er et godt eksempel på en institusjon som er organisert slik. Strukturert, men ikke spesielt smidig.

 

Unusual suspects

Det finnes i de fleste organisasjoner personer som kan se “skriften på veggen.” Det kan være hvem som helst, og gjerne de minst tenkelige. De kan se noe andre ikke ser, eller ha gode ideer som kunne gjort en forskjell. Om de bare kommer frem, da. Her er et eksempel fra boken:

I ukene før invasjonen av Irak opererte amerikanske soldater i det som kalles “Battle Rhythm.” 16 timer jobbing, seks dager i uka. Offiseren Steve Rotkoff våknet i denne perioden klokka 04.30, og trente med soldatene eller satt i møter frem til kl. 23.00.

På søndager derimot, arrangerte Rotkoff åpne møter hvor hvem som helst kunne delta. Han merket nemlig at han og kollegene trengte en dag uten struktur. En mulighet til å la sinnet vandre fritt. De møttes derfor et par timer hver søndag ettermiddag, uten annen agenda enn å spise pizza, drikke øl, og snakke åpent.
I ett av disse møtene kom en ung offiser med en teori: “How Saddam Wins.” I en presentasjon forklarte han hvordan Saddam Hussein potensielt kunne tømme fengslene og sette Shia og Sunni -muslimer opp mot hverandre. Det som ville møte det amerikanske militæret var derfor ikke statlig vold, men vreden fra et traumatisert folk som har vært lenket fast de siste 24 årene. Rotkoff synes guttens teori var solid nok til å ta videre oppover i systemet. Han prøvde å få til et møte mellom ferskingen og en av generalene, men uansett hvor hardt han prøvde greide han ikke å få noen til å lytte.

Ett år senere skjedde selvsagt nøyaktig det denne unge soldaten hadde forutsett.
Poenget? Militæret, og mange andre organisasjoner, står i fare for å bli for strukturerte. Heisen som skal frakte informasjon i chain of command er kun rigget for å sende informasjon nedover i systemet. Når informasjon skal fraktes oppover, feiler den.

 

White space

Hva er din intuitive måte å angripe en oppgave med kort tidsfrist på? Du tenker kanskje “En kanne kaffe. Overtid. 100% fokus. Dette skal jeg klare, om jeg bare jobber hardt og lenge nok.”

Da er du i tilfelle ikke ulik meg. Men, når du fokuserer ensidig på én bestemt oppgave bruker du bare en liten del av hjernen. Den blir nummen, og dine kognitive evner svekkes. Ifølge Brafman kan vi jobbe smartere ved å fokusere mindre på konkrete arbeidsoppgaver, og heller sette av tid til å ikke gjøre noe som helst. Høres fjernt ut, men forklaringen hans er god, og vitenskapelig forankret.

Om du vender oppgaven ryggen, og gjør noe helt annet, skjer det noe spennende. Flere områder av hjernen våkner. Du ser ting på en annen måte. Kanskje du rett og slett løser oppgaven uten å jobbe med den konkret.

La oss si at jeg i en konkret arbeidsoppgave har satt meg i et skikkelig blindspor. Jeg har forsøkt å tilegne meg kunnskapen jeg trenger, spurt folk om hjelp, og lagt ut på lange ørkenvandringer.
Så gjør jeg noe helt annet, og kjenner at alle fragmentene av kunnskap og input smelter sammen til en løsning. Gjerne om jeg reiser med buss, eller sitter på en stubbe i skogen.
Brafman kaller dette white space. Et rom hvor hjernen får mulighet til å prosessere frem en løsning. Men hvordan skal vi komme oss til det hvite rommet?

Vi må skape mer kaos.

 

Skriv et svar