Skjult logikk

Mediene forstår ikke konfidensialitet, hevder First House. Det er mulig de har rett. Trenger virkeligheten etter First House en ny habilitetspraksis?

Vi i Dreis jobber med åpenhet som strategisk verktøy. Vi tror åpne data, transparente prosesser, brukermedvirkning, ærlighet og autentisitet varer lengst. Og når vi lager nettsider, bruker vi ofte løsninger som er skapt gjennom åpen kildekode. Rådet vi gir våre kunder er å være ryddige, argumentere godt og fortelle sanne historier på måter som engasjerer. Vi er – på et vis – et slags kommunikasjonsbyrå. I navnet figurerer vi altså i samme bransje som First House.

Et spørsmål om tillit

Hans-Christian Vadseth argumenterer for at offentligheten ikke skal vite hvem en av våre høyest betrodde tillitsvalgte nylig pleide et kundeforhold til. Argumentasjonsrekken hans hviler tungt på en enkeltstående jurist som mener at folk (og journalister) flest ikke forstår seg på habilitetsjuss. Altså at det er alt dette med liten skrift som skal avgjøre hva som er galt eller riktig å gjøre når det gjelder åpenheten rundt en ministerpost.

Det er godt mulig at Vadseth og professoren han ristet ut av ermet har rett. Men hvorfor har vi habilitetsjuss i det hele tatt? Grunnen er selvsagt at disse reglene skal styrke tilliten til offentlig administrasjon og politiske prosesser.

First House er ifølge seg selv et “unikt” konsulentselskap. Det tror jeg på. Det som gjør dem unik er arbeidet innen samfunn og politikk, og de politiske sluggerne som jobber i selskapet.

“Å forstå de politiske prosessene er ofte en kritisk suksessfaktor. Kunnskap om politiske beslutningsprosesser, fra idé til vedtak er fattet, er avgjørende når næringslivets eller organisasjonslivets rammebetingelser endres eller utfordres”, skriver de på sine nettsider. Men når du ser på produktene de leverer på dette området, er det mye som tyder på at de leverer langt mer operative produkter enn kunnskap.

  • De gjennomfører “interessentkartlegginger” og de kan kalkulere “politisk risiko ved investeringsbeslutninger”.
  • De utvikler “handlingsplaner”, som de deretter “gjennomfører”.
  • De kan også produsere utredninger og høringsinnspill. I praksis fører de altså høringsuttalelser i pennen, i tillegg til at de lager “utredninger” på oppdrag fra kunder som ønsker et spesifikt politisk utfall.
  • De påtar seg rollen med “myndighetskontakt” – de har altså direkte dialog med forvaltning og politiske tillitsvalgte, på spesifikt mandat fra ikke navngitte kunder.

Nytt spill, nye spilleregler

Alt dette er greit, men ingenting av dette kan sammenliknes med det advokater eller medierådgivere driver med. Advokater jobber med foretningskritiske interesser i møte med lovteksten. Medierådgivere jobber med forretningskritiske interesser i møte med medieoffentligheten. First House-konsulenter på sin side, jobber med forretningskritisk politikk, de representerer betalingsdyktige interessenter i møte med pågående beslutningsprosesser. Denne virksomheten er langt mer problematisk enn kommunikasjons- og rådgivningsoppdrag i de fleste andre selskaper.

Enhver oppegående redaktør vil stille krav til medierådgivere som senere vil tilbake i journalistikken. God sedvane i en utvidet offentlighet er at skribenter som kan tenkes å ha en binding til temaer de skriver om, redegjør for denne. Det finnes spilleregler, skrevne og uskrevne. Politiske påvirkningsagenter som vil tilbake som beslutningstakere er blitt aktualisert av Listhaug-saken. Da er det bare sunt at vi tar en skikkelig runde på praksis, uten at man trekker hele kommunikasjonssektoren med seg i dragsuget.

Fra det jeg har sett, har Sylvi Listhaug overrasket positivt. Jeg synes hun virker både kvikk og oppegående, og det er forståelig at hun ble sjanghaiet av First House. Det er generelt helt greit at folka i First House kommer nettopp fra forvaltning og politikk. Problemene oppstår når rekrutteringen går andre veien. Når man den ene dagen får betalt av interessenter for å jobbe frem deres skjulte agendaer, for å den neste skulle forvalte fellesskapets beste, vil den allmenne oppfatning være at man må legge kortene på bordet. Og den sunne fornuft tilsier at man her bør strekke seg langt for å tekkes den allmenne oppfatning.

Åpenhet er vanskelig

Istedet havner First House på defensiven, og lanserer et konsistent, men sutrete, resonnement, til forsvar for egen lukkethetspraksis. Reaksjonene tyder på at First House har bommet grovt strategisk i sin kalkulering av risiko i denne saken. Usikkerheten som nå råder, rammer ikke bare First House, men også Sylvi Listhaug, de kundene som har betalt i dyre dommmer for hennes råd  – og i verste fall tilliten til de politiske prosessene.

Vi skal for anledningen gi et helt gratis råd til Vadseth og co:

Jekk dere ned litt, og anerkjenn dilemmaet. Møtepunktet mellom påvirkning og politikk fremstår, takket være First House, som mer grumsete og ugjennomsiktig enn noen gang. Det er et bransjeproblem. Om jussen og sedvanen ikke er klar for First House, må enten First House rydde i egen praksis, eller så må habilitetspraksis justeres slik at folk flest får tillitt til den.

Og ja, vi vet at åpenhet er vanskelig. Å være lukket er bekvemt, men bare frem til noen banker på døra. Ring oss gjerne på vår døgnåpne krisetelefon på nummer 918 14 356 om dere har malt dere fast i hjørnet og trenger nye perspektiver.

Skriv et svar