Språk som design

Jeg er en designer som ikke kan tegne. Jeg konstruerer løsninger med ord.

En god tekst bygges som en bro før betongen ble oppfunnet. Foto: Smitty 54017’s Photos

Jeg kjenner meg hjemme når jeg jobber med designere. Vi i Dreis deler kontor med Haltenbanken. Vi har begynt å jobbe sammen, med strategisk design som metode. Det er fordi vi tenker likt om mye. De jobber med form. Vi i Dreis jobber med tekst, og kode. Men vi er samtenkt når det gjelder prosessen som ligger bak. Samtenkt er et nytt ord – kun 113 treff på Google – men ganske intuitivt å forstå. Design, derimot er et mye brukt ord, som oppfattes ulikt. Blant fagfolk brukes det for å beskrive en metode for å utvikle form og funksjon. De fleste andre forholder seg kun til resultatet. Design som produkt. Hva med design som tekst?

Her er poenget mitt: For oss som jobber med informasjon kan det være fruktbart å tenke på tekst som et resultat av en designdrevet prosess.

Første stikkord for denne prosessen er helhet. Når vi jobber med historiefortelling starter vi i den vanskelige enden. Vi kompliserer bildene våre av virkeligheten, slik at de ligner mer på virkeligheten slik den er: Sammenviklet og mangetydig. Bilder er forenklinger. Hvis vi skal fornye oss, må vi fornye forestillingene våre. Hvis man vil frigjøre seg fra faste tankemønste er det ofte svært  effektivt å dra ut i kompleksiteten en tur. Denne reisen via forvirring, tvil og åpenhet kan man aktivt skape, ved å trekke inn estetiske, funksjonelle, økonomiske og samfunnsmessige perspektiver. Når alt er blitt tilstrekkelig rotete og dermed diskutabelt, starter vi  – fortsatt i tråd med designmetodikk – på en systematisk reise mot forenkling. Dette gjør vi gjennom skissing, innfall, refusjoner, løpende dialog og stadige forbedringer.

Det er mye som står på spill. Derfor er det ikke likegyldig hva du skriver. Det du skriver, og sammenhengen du skaper rundt ordene dine, er ytterst viktig for hvordan budskapet ditt oppfattes. Det er derfor vi mennesker har oppfunnet spørsmålstegnet (Det første spørsmålstegnet i moderne språk – punctus interrogativus – ble lansert på slutten av 700-tallet etter kristus). Spørsmålstegnet er en nøkkel som åpner nye dører til virkeligheten. I Dreis bruker vi effektive spørsmålsdrevne teknikker for å kartlegge hva kunden egentlig vil oppnå. Vi kartlegger hvilke forståelse eller følelser som skal fraktes fra det ene hodet til det andre og hvilket terreng som må forseres på ferden. Så legger vi ordene utover, håndplukker de som egner seg best, og spikrer dem nølende sammen til et byggverk.

Spikring av ord. Byggverk. Slike språkbildet får deg kanskje til å tenke på skriving som noe ingeniøraktig? Javisst, språket konstrueres. Men det følger aldri en plantegning. Ofte finnes det mange ulike svar på samme utfordring. Språket er ikke bare budskap, men også flyt, rytme, ordvalg. Vi velger, bevisst eller ubevisst en stemme. Vi skriver formelt, eller slentrende. Vi skriver enkelt, eller komplisert.

Språkets byggesteiner er ord, små pakker med informasjon, kodet med bokstaver. Informasjon måles i biter (bits på engelsk). Språk er selv et ord, som består av fem bokstaver. I digitale sammenhenger (som denne) består hver bokstav enten på det minste av 7 biter (ASCII og  eller 16 biter (unicode). Når jeg tenker på språk – tenker jeg på Ivar Aasen (norsk språkmaker), på Mandarin (et språk jeg ikke forstår), på Karl Ove Knausgård (norsk forfatter) og på substantiv (en ordklasse i gramatikken).

Dette lille ordet – språk – er som et lite frø, når jeg hører det, eller leser det, blomstrer umiddelbart et enormt tre av assosiasjoner og forestillinger til i hjernen min.

Det er dette vi driver med når vi skriver. Vi høster tankefrø av trærne i våre egne hoder og planter dem i andres bevisshet. Hvert frø, eller ord, inneholder et DNA som kan bli til mye rart. Vi kan med ganske høy presisjon påvirke hva ordene våre skal bli til, hvordan de skal oppfattes. Metoden vi bruker er å plassere ordene i en sammenheng. Denne sammenhengen kan være en setning, et avsnitt, et kapittel, en bok, en offentlighet. Vi plasserer ordene i rekkefølge – vi tenker på hva leseren nettopp har lest, og hva kommer til å lese etterpå. Vi vurderer også hvem leseren er. Vi tilpasser språket til mottakeren, til hva vi vil mottakeren skal tenke om innholdet, og om oss.

Kontekst er et fremmedord. Med det er fint i denne sammenheng, når vi snakker om tekst. Kontekst stammer fra latinske begrepene “com” (sammen) og “texere” (å veve sammen). Å skape en tekst er å veve sammen små tråder, som tilsammen blir et bilde andre kan forholde seg til og forstå.

Ord kan være skarpe, og gjøre vondt. De kan være myke og levende. De kan noen ganger være som små eksplosiver, som gir plutselige erkjennelser og utvide forståelsen av verden. Å forstå hvordan ord og språklige virkemidler virker på leseren, er en viktig del av kompetansen når man jobber med ord. Det er ikke sikkert at alle ord får det samme treet til å blomstre i andres hoder som i ditt eget. Derfor må språk, som visuelle uttrykk, testes og prøves ut. Man må aktivt be om tilbakemelding, skrive skisser, dele og få tilbakemelding på det som skrives. Man må være ydmyk, samtidig ha selvtillitt. Selv vet jeg at jeg noen ganger bruker vanskelige ord. Jeg har derfor bevisst prøvd å luke dem ut fra denne teksten.

I en stadig mer innviklet verden, kan språk fungere utviklende (nå plasserte jeg ordet utvikling inn i sammenhengen innvikling. Det gjorde jeg for å fargelegge ordet slik at det får en ny og overraskende betydning). Språk kan på sitt beste forenkle forståelsen av noe vanskelig. Men språk kan også ha motsatt effekt.  En forelsket unggutt kan si utrolig mye dumt til jenten han er forelsket i, for å unngå å fortelle at han er forelsket. En byråkrat kan skape en språklig floke av noe som egentlig er enkelt. Språk kan fungere som tåkelegging, og fjerne deg fra det du egentlig prøvde å si. Ord brukt feil, kan drepe muligheter og stanse bevegelser. Derfor språk mer enn språk. Språk er energi. Energi kan bygge opp, eller ødelegge, et budskap. Det er derfor vi i Dreis mener at innholdet er så undervurdert i mange nettutviklingsprosjekter.

Godt språkarbeid får ideer og forestillinger til å overføres formålseffektivt mellom mennesker. Vi som jobber med tekst må derfor prøve å se både avsenderen og mottakeren på en gang. Vi må bygge en bro, på gamlemåten. Vi må vite hvilke elv vi skal krysse. Vi må starte arbeidet på begge elvebredder samtidig. Vi må følge noen grunnprinsipper for en solid, estetisk og selvbærende konstruksjon som møtes på midten. Så må vi plukke hver stein for hånd, og få dem til å passe inn blant alle de andre byggesteinene.

Denne teksten er et forsøk på å lage en sånn tankebro, på noen få kveldstimer. En liten bro, for noen få og sære tankevandrere, litt bortgjemt i den digitale jungelen. Bærer den deg? Hvis du leser disse avsluttende ordene har jeg lyktes i å lose deg over. Frøet er sådd. Du er nå på den andre siden.

Skriv et svar