Tåkeprat

Vi mennesker befinner oss stort sett i kjente omgivelser, med lyset på. Vi trenger ikke å tenke på hvem vi er og hvor vi skal eller hvordan vi kommer dit, fordi vi er den vi alltid har vært, går i den retningen vi alltid har gått, på den samme måten vi alltid har gjort det. Men som vi har skrevet før: Stabilitet er et flyktig fenomen i våre dager.

Tenk deg følgende situasjon:

Du befinner deg i et helt mørkt rom. Eller har du mistet synet? Du vet ikke. Det er helt stille rundt deg. Du sitter i en stol.
Hva gjør du?

Du reiser deg opp. Du beveger deg. Du går små skritt. Føler rundt deg. Finner vegg rett foran deg. Går mot siden. Finner et hjørne. En ny vegg. Så den neste. Du strekker armene mot taket? Hvor høyt er det opp dit? Du roper kanskje. For å høre det er noen andre der. Eller for gjenlyden, som vil fortelle deg om rommet du befinner deg i er et stort eller lite. Du bruker nesen. Lukter det kjeller her? Er det en snev av eksos? Kanskje jeg er i en garasje?

Å plutselig  plasseres i en situasjon helt uten referanser, trigger instinktivt en smart utforskningsstrategi. Vi bruker alt det vi har av sanser for å kartlegge situasjonen, og stiller oss åpne for alle muligheter. Summen av en mengde små og store informasjonspunkter gir etterhvert et presist bilde, selv om lyset er skrudd av.

Kan det tenkes at vi i vår daglige virksomhet er blind, fordi vårt bilde av virkeligheten er så skarpt?
Kan det hendte vi tar feil, fordi vi vet så mye?

Sosiologen Bruno Latour, vinneren av årets Holbergpris, er blant dem som mener at mindre visshet kan gi et sannere bilde av slik ting egentlig er, fordi virkeligheten er uforutsigbar, sammenkoblet og kompleks. Vi krever mer av det vi ser rundt oss, enn det synsinntrykkene vi har tilgang til, kan levere.

For å få vår verdensanskuelse til å henge sammen må den lappes sammen av antagelser, svake beviser, utydelige sammenhenger. Men strategidiskusjoner i politikk og næringsliv er ofte preget av harde motsetninger mellom lineære, mekaniske, konsistente fortellinger om verden. De sterke og klare perspektivene får ofte et gjennomslag, men hvorfor ikke tvilen – når det er all grunn til å tvile?  Hvorfor er målet for minst 95% av møtene i verden å avslutte med en konklusjon, og ikke et åpent spørsmål som kan få henge i luften og skape usikkerhet?

Jeg tror svaret er at vi føler en trygghet – eller kanskje en frihet – når vi forholder oss til ett verdensbilde, og ikke flere som konkurrerer om vår oppmerksomhet. Når det er støy på linjen er vi fri til å høre det vi helst vil høre. Omgitt av vage konturer velger vi å tolke inn i verden det vi aller helst vil se. Denne konstruerte tryggheten kan på sitt verste bringe oss ut i farlige situasjoner.  Historien er full av eksempler på at enkeltmennesker, bedrifter og samfunn går seg vill i en snikende tåke de ikke engang visste de vandret rundt i før det var for sent.

Å sjalte ut ubehagelige sannheter og ha autofokus på kjernevirksomheten gir rom for store, grunnleggende feil. Det finnes trolig både ansvar, muligheter og viktige navigasjonsmerker vi ennå ikke er oss bevisst. For å holde tak språklige kamera-analogier, som beslutningstakere er så glade i:

Mye av det vi burde sett befinner seg utenfor fokusområdet. Derfor trenger å vi kanskje å øke dybdeskarpheten. Å endre fokuset handler ikke om å endre utsnittet slik mange tror. Det handler om å endre skarphetsområdet – slik at det etablerte hovedmotivet blir den uskapre bakgrunnen. Et annet fototips: Gode fotografer løfter innimellom blikket fra søkeren og ser rundt seg – de tar inn det store motivet, helhetsbildet alle utsnittene våre er hentet fra. Slik oppdager de nye muligheter.

For egen regning legger jeg til at menneskets synsapparat kun er i stand til å erfare et begrenset spekter av fargenyanser. Kan det noen ganger være smart å aktivt skru av lyset? Gjøre seg fremmed for de kjente omgivelsene? Stryke litt langs veggene, føle seg fram over gulvet? Det er utrolig hva man plutselig kan snuble over.

Sånn avslutningsvis: Var det du nå har lest, litt vagt? Litt tåkete? Bra. Jeg vet nemlig ikke helt hvor jeg vil. Følte plutselig for å løfte opp et perspektiv, en av mange mulige synsvinkler. Det er på ingen måte en ferdigtenkt tanke. Det føles riktig å avslutte med et komma,

Skriv et svar